Foto: Jens Petter Kollhøj

På Pegasus

På vei ned den slake bakken mot hovedinngangen til Bjerkebanen, nord i Oslo, legger jeg merke til et tårn. Et åttekantet tårn der til høyre, ved lekeplassen mellom bensinstasjonen og travbanen. Jeg går nærmere. Det er hvitmalt og ser velholdt ut, tre etasjer høyt. Et vindu på hver veggflate i hver etasje, unntatt den ene veggen der det henger to klokker. Små vinduer i første etasje, større i andre, og i tredje etasje store vinduer, hele veien rundt tårnet. Det gir strålende utsikt, opp mot bensinstasjonen og den triangulære studentboligblokka ved Trondheimsveien, og til bygningene ved travbanen. Tårnet får et funksjonelt preg av klokkene og vinduene, det må ha noe med travbanen å gjøre, så hvorfor står det her, som et blikkfang ved lekeplassen? Har banen blitt flytta, eller er tårnet flytta? Jeg går videre, inn på arenaen, gjennom en slags sideinngang.

Jeg leter etter et sted. Et sted som kan gi meg utsikt, og innsikt, et sted der jeg kan tenke. Ikke et fast punkt, men et ståsted, en synsvinkel. En metode. Jeg skal skrive essay, og trenger innganger, perspektiver, virkemidler. Noe som kan angripe vanetenkning, og inspirere til poetisk dialog og refleksjon. Kanskje stedet i seg selv er metoden, rett og slett det å være der, sanse stedet.

Av: Jens Petter Kollhøj

Michel de Montaigne hadde et tårn. Han trakk seg tilbake, sier noen. I 1571, på sin 38-årsdag, frasa han seg en stilling som dommer, og trakk seg tilbake til slottet Montaigne. Der fikk han innredet et arbeidsrom i et tårn. Adelsmannen manglet ikke penger til å finansiere sine ønsker. I tårnet arbeidet han med tekster fram til han døde i 1592, tekster der han diskuterte erfaringene sine, kroppen og livet, verden. Trakk seg tilbake, sier altså noen, men Montaigne isolerte seg ikke, påpeker andre, han var også på reise. Fra 1580 til 1582 i Tyskland og Italia. Mens han var i Italia utnevnte Henrik III ham til borgermester av Bordeaux, og Montaigne var diplomat og forhandler under religionskrigene på 1580-tallet. Altså en utadvendt tilbaketrukket tilværelse, i dette tårnet, der han satt med skrivearbeidet sitt. Fotografier avslører at utsikten fra de tre vinduene ikke er spektakulær, så det var vel ikke derfor han valgte tårnet. Hva kan et tårn bidra med, til skrivearbeid?

Tårn og rom

I essayet «Trondheims-andletet» fra 1917 hyller Kristofer Uppdal det monumentale, det som ruver over det grå demokratiske, som Uppdal kalte det. Tårn har mange ulike funksjoner og begrunnelser, men et fellestrekk er at de muliggjør oversikt og kontroll. Høyt hevet over bakken, over livet der nede. I tillegg til å være et konkret sted, kan tårnet fungere som metafor, som bilde på makt. Et symbol på en privilegert posisjon. Tårn sender tankene i retning av elite, eksklusivitet, snakke ovenfra og ned. Tårn ruver over det folkelige og det hverdagslige, og tilbyr distanse.

Hvor er mitt tårn? Kan jeg finne et privilegert sted, ikke et sted som gir kontroll og makt over andre mennesker, men et som åpner for et nytt blikk, oversikt, fordeler når det gjelder å tenke og skrive?

Sentralt plassert innenfor selve løpsbanen, legger jeg merke til enda et tårn. Hva brukes de til, disse tårnene på en travbane? Dommertårn. Måltårn. Kontroll og makt over mennesker og dyr, vinnere og tapere, penger. Tårnet jeg passerte på vei inn er det gamle måltårnet, som kan gjenkjennes som symbol i logoen for arenaen. Det ble utdatert og revet i 2003, men er tydeligvis gjenoppbygd, og nå kontorlokale for et regnskapsbyrå. Kontroll, penger.

Bjerke travbane er Norges største arena for travsport. Bjerkebanen har 94 løpsdager i 2019, i 2020 er det planlagt 82. Dessuten brukes arenaen til motorløp, utstillinger, tivoli, konserter og messer. Banen ble åpnet søndag 24. juni 1928, og var den første norske travbanen som kunne tilby totalisatorspill. Altså pengespill, som Stortinget hadde åpnet for i 1927. Travsport er et gigantisk pengeapparat. Hestehold koster, men det er store beløp å vinne for både hesteeiere og spillere. Til tross for nedgangstider og reduksjoner i antall løp omsatte Stiftelsen Norsk Rikstoto i 2018 trav- og galloppspill for over 3,6 milliarder kroner. Av dette ble noe over 537 millioner overført til hestesporten, og over 2,4 milliarder kroner gikk tilbake til spillerne i form av premieutbetalinger.

I den store spillehallen har jeg forsynt meg med kveldens løpsprogram, tatt noen bonger for forskjellige spill (som jeg ikke har tenkt å verken fylle ut eller levere inn) og en kulepenn, som det står Rikstoto på. Jeg tenker at disse rekvisittene inngår i mine opplevelser denne kvelden, de skal bidra til å bygge min erfaring, som seinere skal bli grunnlag for essayistiske refleksjoner.

Jeg har aldri vært her før, så jeg har gått litt rundt, gjort meg kjent. Nå står jeg stille, og ser ut gjennom en vegg av glass. Den omfatter hele fronten i første etasje, og også i etasjene over er hele veggen ut mot banen av glass. Utenfor denne transparente veggen ligger noen lave friluftstribuner, og altså selve løpsbanen. Jeg står stille inne i spillehallen, sola har ennå ikke gått ned, klokka har nettopp passert 17, en onsdag i oktober. Løpene starter snart.

Foto: Jens Petter Kollhøj

Banen er oval, travløp handler om runder, ikke mange i hvert løp, men i hodet mitt kjører tankene runde på runde med en uregjerlig essaygrubling. Jeg har lest mange essay og mye om essay, og nå skal jeg produsere en sjangerriktig tekst sjøl. Usikkerhet og irritasjon gnager: kan jeg gjenkjenne et essay når jeg ser det? Og enda verre, selvfølgelig: kan jeg skrive et essay? Vil jeg noensinne kunne skrive et essay?

Jeg leter etter en metode. En metode for å åpne for tankeprosessene, undersøkelsene, hjelpe til med undring og refleksjon, en metode som passer for meg. Til å formidle tanker i skrift, til litterære virkemidler i et personlig, informalt essay. Montaigne hadde sitt udødeliggjorte tårn, med den tilhørende metoden tilbaketrekning. Virginia Woolf satset ikke på noe tårn, men et rom med en dør til å stenge verden ute, et eget rom med samme innebygde metode: tilbaketrekning. Hun visste hva som krevdes for å kunne skrive: «…det er nødvendig å ha fem hundre pund i året og et værelse med lås på døren, hvis dere skal skrive skjønnlitteratur eller poesi.» forteller hun oss i Et eget rom.

Tårn eller rom, hva er best? Rom framstår kanskje som et mer demokratisk sted, i tråd med et ikke-aristokratisk likeverd, nærmere demokratisk og essayistisk dialog. På samme nivå. Men hva med tilgjengelighet og dialog når døra låses? Er tilbaketrekning en god metode, som passer for meg? Uansett, uten penger og et eget rom er det ikke mulig å skrive, sier Virginia Woolf, vi trenger uavhengighet og handlefrihet. Joda, og har ikke de fleste som bor i Norge tilstrekkelig med penger og frihet til å skrive, hvis de ønsker det?  Jeg ser på menneskene rundt meg i spillehallen.

Hvor er Dag Solstad? Han er veldig opptatt av travsport, og er ustanselig her på Bjerkebanen. Jeg vet ikke hvor han tenker sine skarpeste essaytanker, men kanskje denne travarenaen er Solstads tårn, hans rom for seg selv? Bjerke er det siste klasseløse samfunnet, har han sagt. Det kan selvfølgelig diskuteres. Axel Jensens minneløp som kjøres her hvert år kan fungere bra som en påminnelse om klasse. Axel Jensen begynte som kusk (du må altså legge til side dine litterære referanser her, det er ikke snakk om forfatteren), og var Norges mestvinnende travhesteier fra 1930 til 1939, bortsett fra ett år. Han var ofte på Bjerkebanen, både under løp og trening. Han parkerte sin Rolls Royce ved tilskuersiden av banen, og sto ved bilen og bivånet det hele. Det er vel innlysende at ikke alle som frekventerte Bjerkebanen den gangen kom i Rolls Royce, men kanskje Dag Solstad mener at Bjerkebanen etter hvert har blitt et sted uten hierarkier og privilegier? Uansett, når han har så gode følelser for stedet, så er det kanskje hit han trekker seg tilbake for å tenke.

Jeg kunne spurt ham, hierarkifritt kunne vi spleisa på en V75-kupong og diskutert klassebegrepet og Dag kunne fortalt om den gangen han jobba på Jarlsberg travbane (der jeg var som barn, en gang, sammen med far, kan det ha vært mens Dag jobba der?) og vi kunne snakka om all verdens travhester. Gamle helter som Steggbest og Slogum Tor og Scott Protector, og nå Photolicious og Lættis og Stjerne Kos, alle disse besynderlige navnene, og vi kunne snakka om kuskene, Ulf Thoresen og Hans Petter Tholfsen som ikke lenger er blant oss, og nestoren Gunnar Eggen. Så kunne Dag gitt meg noen tips om ekvipasjer og favoritter i fare og forklart alt jeg lurer på om defilering og monté og sportrekninger og dødens og disking og andre travmysterier, for i likhet med Tholfsen og Eggen kommer vi jo fra Sandefjord, nei, vi kjenner hverandre ikke, det er sant, men vi har noe felles, og nå er også jeg her på Bjerkebanen, jeg kunne snakka med Dag om tårn og rom og essayistisk undring, om en travbane kan fungere som et tårn, et eget rom, og om tilbaketrekning kanskje ikke er trav-arenaens iboende metode. Men jeg ser ikke noe til ham, og helt aleine blant de påstått klasseløse går jeg rundt og ser på utilgjengelige tårn og skumle hester.

Underliggjørelse

Det lukter hestemøkk her ute, en av travhestene (og kusken, selvfølgelig) passerer meg på en meters avstand, jeg henger på gjerdet. Banen er veldig fin i dag, sier speakeren, det liker jeg, at banen er fin, og lukta, og lyden av hovene. Men en travbane er for meg et merkelig sted, jeg er en fremmed her. Og disse skapningene der ute på banen, travhestene, de er også fremmede for meg. Hva tenker en hest? Kan tankene til en hest tilby et sted, en metode? Jeg følger hesten med øynene, men unngår å møte blikket dens, hvis den har et blikk jeg kunne møtt. Jeg ser på hesten som suser forbi, og tankene mine fylles plutselig av pølseboden inne i spillehallen. Her ute lukter det friskt av hestemøkk og muskelkraft, der inne bak glassveggen ligger en eim av dorske pølser og overlykkelige pengespill.

Ved å være påfallende subjektiv, og framstille kjente saker på en påfallende måte, kaller essayisten fram leserens undring, skriver Jon Hellesnes i sitt bidrag til En bok om Georg Johannesen. Hellesnes sammenligner dette retoriske grepet med Bertholt Brechts Verfremdungseffekte: «folk får sjansen til å oppdage at det «sjølvsagde» ikkje er sjølvsagt, og at det «greie» ikkje er greitt.» Ottar Grepstad mener at Hellesnes i denne teksten sier at «framandgjering i tydinga underleggjering karakteriserer essayet generelt», og i sitt essay «Einar Øklands landhandel i litterære artiklar» viser Grepstad til at Økland i en rekke essay har brukt flere ulike underliggjøringsteknikker, inkludert lyriske elementer. Et eksempel er «Frå bygda til verda. Reisebrev om litteraturens rastlause jag» der Økland bruker menneskeliggjøring, besjeling, av et fly.

Et av Michel de Montaignes essay, «Om stridshester», handler om dressur og hesters egenskaper og nykker. Teksten er full av forbløffende fortellinger om menneskers kontroll over hester, og menneskers overmenneskelige egenskaper som ryttere og krigere. Montaignes tekst kan for en leser i dag framstå som underlig og underliggjørende, men han går ikke langt i direkte menneskeliggjøring av hester. Andre forfattere har gått lenger, i andre sjangre. I Leo Tolstojs novelle «Målestokken», med undertittelen «Historien om en hest», formidler en allvitende fortellerstemme hva en gammel vallak føler og tenker, og gir oss hestens historie som sitat i første person entall. For Målestokken står hester høyere på rangstigen enn mennesker: «Menneskenes virksomhet, i hvert fall gjelder det de mennesker jeg har hatt forbindelse med, styres av ord, mens vår virksomhet styres av gjerninger.»

Den russiske litteraturkritikeren og -teoretikeren Viktor Sjklovskij brukte «Målestokken» og flere andre tekster av Tolstoj som eksempler på det litterære virkemiddelet ostranenije, som har blitt oversatt til underliggjørelse på norsk. I artikkelen «Kunsten som grep» («Iskusstvo kak prijom») som ble publisert i 1917 pekte Sjklovskij på hvordan handlinger blir automatiske når de har blitt en vane, ting vi har sanset, persipert, noen ganger begynner vi å oppfatte ved gjenkjennelser: tingen befinner seg foran oss, vi vet det, men vi ser den ikke. Selv om denne «tingenes automatisering» innebærer maksimal økonomisering av persepsjonskreftene blir resultatet også at tingene forsvinner for oss. Som løsning på denne situasjonen trakk Sjklovskij inn kunsten:

Kunstens virkemiddel er «underliggjørelsens» virkemiddel og den vanskeliggjorte forms virkemiddel, som øker vanskeligheten og lengden av persepsjonsprosessen, for i kunsten er persepsjonsprosessen et mål i seg selv og må derfor forlenges.

Det grunnleggende kunstgrepet er å beskrive noe velkjent på en ny måte, som forvansker persepsjonen, og denne underliggjørelsen fører til det Sjklovskij kalte «Tingens befrielse fra persepsjonens automatisme». Virkemiddelet er ikke særegent for Tolstoj påpekte Sjklovskij, men eksemplene er tydelige. Tolstoj nevner ikke tingen ved navn, men beskriver den som om den sees for første gang, samtidig som han i beskrivelsene ikke bruker vanlige betegnelser, men i stedet henter betegnelser fra andre ting. Sjkolvskij mente at dagligtale kunne brukes som underliggjørende virkemiddel. I essayet «Borgaren og satyren – moment til eit bilde av Vinje som essayist i Dølen» har Sveinung Time vist hvordan Aasmund Olavsson Vinje brukte folkemålet som essayistisk kunstgrep, hverdagsspråket som underliggjørende desautomatisering.

Underliggjørelse framstår som et effektivt virkemiddel for å appellere til estetisk følsomhet hos betrakteren, engasjere og mobilisere blikket, ruske opp i det Virginia Woolf kaller det overfladiske blikket, blikket som verken er gruvearbeider og dykker. Jeg ser ut på banen der noen hester varmes opp før neste løp. Det traves i ulikt tempo, både med og mot kjøreretningen. Mot kjøreretningen, det er selvfølgelig før start, ikke under et løp, det er oppvarming, eller i den besynderlige og velfungerende sirkelkjøringa, den såkalte volte-starten (til forskjell fra auto-start, der en bil med utslåtte vinger kjører like foran hestene fram til start). Dette stedets selvfølgeligheter er påtrengende underlige for meg, og kanskje jeg er på riktig bane, i riktig spor, kanskje det å være her kan fungere for meg som et kreativt angrep på vanetenkning, og inspirasjon til refleksjon?

Utenforsteder

I 1967 holdt Michel Foucault en forelesning som nesten atten år seinere ble publisert med tittelen «Des Espace Autres», i tidsskriftet Architecture/Mouvement/Continuité. Han tok for seg det han kalte «vår tids uro», som han mente først og fremst hadde å gjøre med steder og relasjoner, nettverk som knytter sammen punkter og krysser sine egne tråder. Et sett med relasjoner kan definere og beskrive for eksempel et sted for midlertidig avslapping (kafeer, kinoer, strender), eller lukkede eller halv-lukkede steder for hvile (soverom, senger).

I denne artikkelen var Foucault mest opptatt av steder som nøytraliserer eller vender relasjonene som de speiler, steder som har forbindelse med alle andre steder, men som motsier dem. Steder som er på utsiden, som er totalt annerledes enn de stedene de speiler og utsier noe om. Foucault valgte å kalle slike steder heterotopier, og han ga seg i kast med å definere disse motstedene, i en heterotopologi. I løpet av denne typologiseringen kom han opp med en rekke eksempler på heterotopier i form av steder, men også i form av aktivitet: internatskoler, militærtjeneste, hvilehjem, psykiatriske sykehus, fengsler, kirkegårder, teatre, kinoer, hager, museer, bibliotek, markedsplasser, ferielandsbyer, motellrom, bordeller, kolonier, skip.

Lista er lang, men verken tårn eller travbaner ble trukket fram som eksempler av Foucault, og kanskje han også nå ville tenkt som meg, at artikkelen og begrepet om heterotopier kanskje kunne vært mer gjennomtenkt. For fyller ikke også både tårn og travbaner og mange flere steder kriteriene til et slikt motsted: et isolert sted med adgangsbegrensning, egne lover og atferdsmønstre, sporadiske aktiviteter. (Og er det ikke steder som ikke har en eller annen form for adgangsbegrensning, egne regler og atferdsmønstre?) En travbane er et  sted der tiden er i et spesielt spill, og tidvis ute av spill, det finnes øyeblikk der publikum holder pusten, eller roper i affekt.

Det ropes gjerne høyt i Norges største restaurant, som ligger langs oppløpssida på Bjerkebanen. Den heter Spiseriet Pegasus. Kapasiteten oppgis på Bjerkebanens nettsider til 900 plasser med utsikt til banen, et annet sted «rundt 1000». Uansett antall, det er seks nivåer med bord, og alle plassene har utsikt til løpsbanen. Navnet på restauranten er selvfølgelig ikke tilfeldig valgt. Pegasus var en bevinget hest i gresk mytologi. Den ble brukt av Zevs til å bære lynglimt og torden, og når den slo hoven mot et fjell, vokste det fram en kilde. (Det er en stor fontene på Bjerkebanen.) En av kildene skapt av Pegasus var Hippokrene, en av musenes hellige kilder. De ni musene i gresk mytologi var gudinner for kunsten, for sang og dans, visuell kunst og litteratur. Vingehesten er et ofte brukt symbol for poesien, en populær metafor er dikteren som saler sin Pegasus. Dag Solstad saler gjerne sin Pegasus har han sagt, og her på ryggen av Pegasus, eller mer presist ved et av bordene i denne forvokste restauranten på Bjerke travbane, er kanskje en synsvinkel, et sted og en metode, et priviligert sted der tiden oppfører seg annerledes, et alternativ til både høye tårn og låste rom.

Jeg har et løpsprogram som alibi, det ligger foran meg på bordet ved siden av en halvliter, og jeg kan se dem for meg, på oppløpssida, Underliggjørelse og Utenforsteder stormer fram som interessante og viktige essayistiske begreper og virkemidler, ikke som hver sin konkurrerende ekvipasje, men som et tospann, de er fine parhester, og det er Undring som holder tømmene.

Fotografier som underliggjørelse og utenforsteder

Jeg har forlatt bordet og Bjerkebanen, og er hjemme i min egen leilighet. Blikket mitt vandrer over et gammelt postkort. Bjerke travbane. Tre tårn. Tretårn. En uterestaurant med tomme stoler. Alle gjestene har reist seg fra bordene. Alle er oppslukt av det som skjer på banen. Travløpet. En helt annen travbane enn den jeg har vært på. Alle menneskene vender meg ryggen. Jeg er på utsiden av begivenhetene i bildet, utenfor kortet, utenfor tiden.

«Travebanen paa Bjerke, Oslo». Postkort. Fotograf/utgiver: Sigurd Gran. Ca 1928/29. Eier: Nasjonalbiblioteket.

Gamle fotografier, eller fotografier med uvante vinkler, utsnitt med detaljer, ekstreme nærbilder, fotografier uten farger, de kan alle fungere som en befrielse fra automatisert forståelse av omgivelsene, et visuelt grep tilsvarende det Sveinung Time skriver at Vinje brukte: «forvrengnings- og forstørringsteknikker»

Avstand i tid mellom når et fotografi ble skapt og når det blir betraktet kan bryte ned selvfølgeliggjorte opplevelser av fotografier som «usynlige kikkhull» inn i virkeligheten, og demonstrere at de er visuelle skapninger, menneskeskapte konstruksjoner. Verden i bildet framstår som åpenbart annerledes, men likevel fylt av nærhet og kontakt med virkelighet, før og nå, der og her, i oppsiktsvekkende sameksistens. Blikket begynner å jobbe som gruvearbeider og dykker. Dette har en parallell i Jo Bech-Karlsens oppfatning om at distanse i tid mellom en forteller og det fortalte skaper rom for refleksjon. Rommet blir mindre jo kortere tid det har gått mellom en hendelse og fortellingens her og nå-situasjon sier Bech-Karlsen i sin bok Gode fagtekster. Essayskriving for begynnere. Et fotografi kan tilby en kombinasjon av avstand i tid og rom som kan åpne for å se det kjente på nye måter, det kan være inspirerende, og urovekkende. Et gammelt fotografi kan være med på å bearbeide vår forståelse, og gi inspirasjon til essayistisk refleksjon og dialog.

Et annet postkort, et flyfotografi av Bjerkebanen og området rundt. Bjerke, Årvoll, Tonsenhagen, Veitvedt, Risløkka. Hus og veier i kontrast til Bjerkebanens store oval. Et fugleperspektiv, kan vi forestille oss at vi sitter på ryggen av en flyvende hest?

Postkort. Widerøes flyselskap. Ca 1962-1972. Eier: Nasjonalbiblioteket.

En venn sa, etter å ha sett dette bildet, og hørt meg snakke om Montaigne, essay og tårn: men tårnene her er jo ikke på banen, de er bak. Og sannelig, der ligger de på rekke og rad, de fem tolvetasjers blokkene i Refstadsvingen, oppført 1961-62 av OBOS. Er det flere tårn her? Ja, ser vi nøyere etter, og tar i bruk et lett underliggjort tårn-begrep, kan vi oppdage nye tårn. Jeg teller ni høye blokker i fotografiet. De tre tårna jeg ser på travbanen blir puslete i forhold. Men hvor er studentboligen?

I 1969 ble det vedtatt å bygge bensinstasjon og studentboliger mellom Bjerkebanen og Trondheimsveien. Bjerke studenthus, som det heter nå, ble ferdigstilt i 1972 eller 1973, opplysningene varierer. Men det sto iallefall ferdig etter at dette fotografiet ble tatt, for den triangulære bygningen mangler i dette gamle flyfotografiet, som gir en synsvinkel ingen tårn i nærheten kan gi, som ingen tårn er i nærheten av å gi (bortsett fra CN Tower i Toronto, som jeg har vært oppe i, og noen få andre kjempetårn omkring i verden)

En annen venn sier: men kan ikke det å forholde seg til fotografier som underliggjørende også skape problemer, undergrave respektfull tilnærming og grundige analyser? Kan underliggjørelse fremme overfladiskhet, fjerne oppmerksomheten fra fotografienes sammenhenger, produksjon, distribusjon, konsumpsjon? Det tror jeg ikke, svarer jeg, underliggjøring vil ikke redusere fotografier til reine illustrasjoner, eller flat underholdning, fordi de tildeles plass i andre forståelsesrammer, som en form for poesi, kunst, uttrykk med like stort krav på oppmerksomhet og respekt.

Jeg tar med meg spørsmålene og går igjen forbi tårnet ved lekeplassen, inn på Pegasus, der jeg igjen velger bord nummer 232. Banen fyller blikket mitt, og det slår meg at jeg allerede med dette tredje besøket begynner å venne meg til hestenes flyt, de flakkende skjermene, høytalerstemmen ute og inne, pølselukta.

Hvor raskt kan persepsjon av det «underliggjorte» automatiseres, og «utenforstedene» erobres og miste sin virkning som essayistiske verktøy? Må jeg allerede nå videre, finne nye steder, andre bilder? Nei, først vil jeg prøve å forstå alle disse spillene de holder på med her.

***

Jens Petter Kollhøj er fotokulturhistoriker med etnologi hovedfag. Han er tidligere bilderedaktør, og arbeider som forskningsbibliotekar i Nasjonalbibliotekets bildesamling. Pågående forskningsprosjekt: «Skapende reproduksjon. Bearbeiding av fotografier i til trykk i bøker» (arbeidstittel).

Foto: Jens Petter Kollhøj
Share

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*